Et planetært skred av hendelser

AD: Noen av de mest dramatiske historiene i boken din, The End of Eden, handler om sykdommer og parasitter som blomstrer opp på grunn av endrede klimatiske forhold. Du beskriver en enorm massedød, der 200 000 saiga-antiloper i Kazaakstan bukket under på bare noen dager . Årsaksjeden som leder tilbake til menneskets karbonutslipp er veldig indirekte og evnen vår til å handle på grunnlag av denne forbindelsen og faktisk gripe inn er også temmelig mager. Det virker som vi befinner oss midt oppi et slags planetært skred som ingen kan gjøre noe særlig med. Hvordan skiller vi mellom situasjonene der vi faktisk har mulighet til å handle og disse andre ukontrollerte situasjonene? Jeg mener, er det mulig å lage et slags register, å systematisere det hele?  Hvordan vil du foreslå å tilnærme seg dette for å få et grep på situasjonen? 

AW: Dette er de virkelig vanskelige spørsmålet. Det er dette som gjør klimaendringer så krevende å håndtere. Det finnes visse historier eller beretninger om årsakskjeder som jeg kan skissere og som virker nokså umiddelbare, men som oftest har vi å gjøre med historier av denne andre typen, der det ikke er noen du virkelig kan peke på og si, vel, det er ditt ansvar, du rotet det til og nå må du ordne opp i det. Det er ofte vanskelig å være sikker på hva utfallet av handlingene våre vil bli. Kanskje vi gjør noe som virker voldsomt og forferdelig, men som ikke forandrer biosfæren nevneverdig, mens andre ganger gjør vi en liten ting som har en voldsom virkning. 

Photo: Tom Canning

Three and a half years since Raphaël died, I’m back in France, walking barefoot on the long triangle of land that he rewilded. He’s with me in the way he always is, but alongside us is a new companion: my little dog Mishka, whose white fur is already dotted with tiny goosegrass burrs. Still a puppy, she bumbles through the long grass, chasing butterflies, stopping to sniff a new smell, gnaw at a stick, investigate animal droppings, or burrow into a molehill until her face is caked with earth. A world away from the city, we’re surrounded by ragwort, gorse, Michaelmas daisies, spider orchids, poppies, cow-parsley, and vast tangles of blackberry bushes, their red fruits tight and hard. The pleasure of feeling the dew-drenched grass and soil on my bare skin, to smell the scents of fresh wild mint and thyme, and to see more insects and hear fresh bird-calls than I have in many years is deep and visceral. A few nights ago I heard a nightingale, and every day a pair of grey redstarts visits our veranda. In the nearby woods I find the eggshells cast off by hatchlings, and a birder friend who stayed earlier in the summer tells me that in addition to the blackbirds, carrion crows, robins, woodpigeons, swifts, starlings, sparrows, collared doves, magpies and great tits that we most regularly see, he spotted nuthatch, serin, cirl bunting, robin, house martin, firecrest, blue tit, long-tailed tit, chiffchaff, greenfinch, chaffinch, blackcap, goldfinch, pied wagtail, jay[LJ1] , and heard golden oriel, cuckoo, raven, jackdaw, turtle dove, melodious warbler, woodlark and tawny owl. 

Photo: Sarah Geline

Adam Welz is a South African writer, photographer and filmmaker based in Cape Town. He was born and raised in Pretoria, South Africa, and has lived, worked and travelled on six continents, including extended periods in the United States. He consults on conservation projects and is an experienced birder and keen all-round naturalist. His writing focuses on wildlife, nature conservation and climate change, and has appeared in numerous publications worldwide including The Guardian, The Atlantic and Yale Environment 360. 

His latest work The End of Eden – Wild Nature in the Age of Climate Breakdown  has received wide praise for – in the words of Bill McKibben – being a book that «goes deeper than any before into the meaning of climate breakdown for all the rest of creation that shares this planet uneasily with us». Welz is currently working on his next book which will be about the future of nature and conservation.

Vi står her ved bredden af en fjord, hvis glitrende overflade spejler det danske vejrs evige omskiftelighed, snart en sol, der stråler, snart et gråt skylag, der synes så ubevægeligt som den jord, det lægger sig over, så jagende skyer, som et bjerglandskab i pludseligt opbrud. Men uanset himlens luner, som synes at give fjorden så meget liv, så gemmer den i dag på en dyster tilstand. Der er ikke noget liv tilbage, og derfor vi står vi i dag samlet til begravelse.

Det føles så sært, ikke blot i modstrid med alle religiøse liturgier, men direkte naturstridigt at begrave et stykke natur. Vi skal alle dø. Vi ved det. Sådan er livets vilkår. Et evigt liv på jorden er os ikke tilstået. Men naturen? Det sidder helt ind i cellerne på os, at den altid vil være der. Livet på jorden har et langt åndedrag, også når det ånder med gæller.

Foto: Rafi Jassor

از لبخندت 

مزرعه مان جان می گیرد

و تازه عروسان بغض کرده

ابستن کودکان لبخندت می شوند

خوشه های انگورمان مست مست میرقصاند 

دختران آبادی را… 

خانه ها بوی گندم می گیرد و سر بازان از جنگ بر میگردند.

Foto: Camino forlag

Denne antropologen vil rapportere det hun så, det hun hørte. Hun vil fatte seg i korthet, med katastrofens tvingende nødvendighet, med det uunngåelige spørsmålet knyttet til nytten av arbeidet hennes, av hele rapporten hun skal skrive: Vil noen lese den? Vil noen lytte? Vil den bety noe for andre enn de berørte? Ikke engang for dem. For henne selv.

Den vil komprimere realitetene, det den gjentar. Bildene som hvert av intervjuobjektene vil huske – som de vil rekonstruere – fra ulike perspektiver: fra under det som ligger i ruiner, fra de knuste eller hele knoklene, fra under åpen himmel – det eneste mulige tilfluktsstedet akkurat da, med et hus som er gjenreist eller allerede bebodd i den mest lutfattige periferien av en av de lutfattige byene i Argentina. Landet som i år har satt verdensrekord i utvinning av ukonvensjonell olje, samme år som denne rapporten ble utarbeidet.

Photo: Eivind Volder Rutle

At noe er normativt i et samfunn betyr helt enkelt at det anses som vanlig. Da er det vanskelig å stille spørsmål ved det, eller i det hele tatt tenke at vi kan stille spørsmål ved det. Militæret er normativt i dag. Alternativer som militærnekt, pasifisme eller ikkevoldelige ideer kan være rare og fremmede, fordi de rokker ved det vanlige, slik filosofen Duane L. Cady beskriver i sine teorier.

Foto av Marcus Støren

Jeg går
med en rakett festet til ryggen.
Så kan døden bli min følgesvenn,
okkupere ryggen min
akkurat som jeg arvet det å være okkupert av
de som lagde raketten.

MUR AV TAUSHET

For å skremme et menneske trenger du ikke å bygge en mur av stein
Det er nok å konstruere indre barrierer av redsel og frykt

Du forlater byen din og tror at du endelig er fri
i livet og i drømmene.
Men byen, med sine steiner og murer og urgamle uro
forlater ikke deg.